Ringte legen for å be om hjelp.
Vet ikke hvor mye lenger jeg holder ut og overlever dagene hjemme alene.
Sa jeg trenger å ha mannen min hjemme, men fikk til svar at så lenge jeg ikke var dødssyk hadde jeg ingen rettigheter.
Fikk beskjed om at samfunnet sikkert ikke var så veldig interessert i å betale for at han skulle være hjemme med meg.
Men jeg er jo dødssyk. På en måte...
Vet ikke om jeg vil leve lenger og ser ingen vits i det. Jeg er bare til bryderi allikevel. For alle.
Ingen vits i å ramse opp, for jeg vet jo selv hvem det er. Og det er jo alle.
Har ikke tid til å be om innleggelse, for det skjer så mye om dagen som jeg MÅ stille opp på.
Konferansetimer, konserter, bursdag, aktiviteter.
Tenk det, jeg har ikke tid til å ta livet mitt. Noe så patetisk!

Har ikke tid til å bry meg om meg selv. Enda alt jeg vil er å gjemme meg bort, vekk.
Damen hos legen spurte om det var noen jeg kunne snakke med eller reise til, og at det var jo tilbuder i kommunen. Ja for det hjelper...
Jeg har INGEN som kan snakke med meg og INGEN jeg kan dra til. Og jeg tør jo ikke dra til steder med bare fremmede mennesker.

Så dette er resultatet.
Jeg er en byrde for samfunnet og har ingen rettigheter.

Hvordan vet man egentlig?

Mange sier sånt som; det er bare å ringe hvis det er noe. Si ifra hvis det er noe jeg kan hjelpe med.

Hvordan vet man at de mener det?
Og hvordan skal man vite hvem man kan ringe til i de ulike tilfellene?
Føler ikke jeg kan ringe noen i det hele tatt, for det er sikkert bare noe de sier og jeg vil ikke være til bry.
Tror nok jeg er til bry uansett, så da er det best å ikke ringe noen.
Det er bare så utrolig vondt og slitsomt å sitte med all dritten i hodet alene. Og dersom noen kommer så klarer jeg jo uansett ikke å si noe om det jeg egentlig tenker på.
Hva tenker den som har kommet da?

Ikke lett å føle seg som en belastning hele tiden...

Egoisme er så fint.

Nå sitter jeg på do og griner fordi alt bare er dritt, men aller mest fordi jeg vil dra på jentefesten ikveld og drikke meg snydens mens jeg har det moro. Men det kan jeg ikke pga minstes aktiviteter hele dagen i morgen.
At økonomien har gått til helvete, mannen er knekt og ting blir varslet om tvangssalg på og at barna alltid kommer først spiller lissom ingen rolle.
Jeg vil ha det moro!
Den ene gangen jeg har forberedt meg i god tid, handlet meg vin (til 62,-) og gledet meg, da går det til helvete.
Akkurat som det gjør de andre gangene, når jeg prøver å ta ting litt mer på sparket.

Verden kan dra til helvete og jeg vil ikke være med på turen!

Jeg er så sliten og lei av å være sint og lei meg.
Det eksploderer i meg så fort jeg "må gjøre noe".
Skal jeg prøve å rydde i huset blir det så overveldende at jeg eksploderer før jeg kommer i gang med noe som helst.
Fullstendig panikk og helt uten grunn.
Utrolig slitsomt for både meg selv og de rundt meg.


Idag smalt det igjen, rett og slett fordi jeg skulle rydde kjøkkenet.
Planen var å ta stua etterpå, så gangen, badene og soveromsgangen.
Jeg kom meg ikke igang med oppvaskmaskina engang før det smalt.
Allerede da jeg tok ut første tingen sa det stopp og svartnet. Dermed gjorde jeg det første som var tilgjengelig, nemlig å bruke det jeg hadde i hendene til å slå meg selv med.
Har en lilla stripe over armen... Bunnen på ei springform er ganske hard dersom man bruker kanten på den.

Og etterpå knakk jeg fullstendig sammen i gangen, slang alle skoene i skohylla utover før jeg ble sittende sammenkrøllet, oppløst i tårer.
Stakkars mannen min som fant meg og måtte trøste meg atter en gang.
Overta opprydninga måtte han også. Som vanlig...

En håpløs kone, husmor og mor, det er meg.

I morgen er det legetime og jeg gruer meg til å dra alene.
Kommer ikke til å huske NOE av hva jeg burde si, men svare at joda, intet nytt, jeg er fortsatt langt nede, men jeg tar ikke livet mitt pga ungene og mannen min.
Og siden jeg ikke er faretruende nære døden er det igrunnen ingen hjelp å få.
Det er aldri hjelp å få.
Ikke før jeg er døden nær. Igjen...
Og så fort jeg er et par steg nærmere livet står jeg på bar bakke igjen.

Det er grenser for hvor mange nedturer jeg kommer til å takle, og hvor mange dager jeg klarer å ha det jævlig.
For ikke å snakke om all den jævelskapen jeg utsetter de rundt meg for.
De er verdt så mye mer og fortjener så mye bedre.
Jeg kan ikke gi dem halvparten av hva de fortjener, hverken mannen eller barna mine.
Ungene fortjener en frisk mamma og det kan jeg aldri gi dem.
Jeg kan aldri gi dem en hel uke med trygghet.

Og nå ser jeg ene barnet mitt falle sammen, redd for meg og hvilken form jeg skal være i når de kommer fra skolen. Redd for hvor "syk" jeg kan bli.
Angsten kryper på den stakkars ungen min og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!
Så i morgen har vi legetimer begge to.
Er det sånn barnet mitt skal vokse opp og bli?
Like syk som mamma? På GRUNN AV mamma?

Det finnes ingen mer langvarig måte å ødelegge barna sine på enn det jeg gjør nå.
Barnemishandling kalles det...

Nå går alt til helvete

God natt og takk for i aften.

En sånn dag...

Jeg merker formen synker.
Pusten går i sitt eget tempo og tankene stikker av på egne veier.

Kjenner kroppen hyler etter å kaste opp og jeg vil kutte og klore, lugge og skrike.
Sitter og rister...
Mange tanker i hodet mitt og jeg hater dem!

Jeg vil dø. Rett og slett, jeg vil dø.
Vil ikke være her lenger, utsette alle rundt meg for jævlighetene jeg sprer om meg.
Og jeg er redd...
Redd for alt i hele verden!
Jentekveld, og burde glede meg, men jeg er redd jeg skal si mye dumt, kjøre ut på veien hjem...

Det er kaos i min lille verden og det takler jeg dårlig.
Armene svir så fort jeg gjør noe, som om ikke jeg er isolert nok fra før så gjør det vondt å skrive på nett.
Jeg gir faen og skriver videre.
Det er den eneste kontakten jeg har med omverdenen stort sett. Bortsett fra jentekveldene som er en gang i mnd.
Men har ikke vært på noe siden oktober eller november..

Får ikke puste...
Føler meg kvalt.

Gi meg styrke til å leve!
Eller vil jeg egentlig det?
Det eneste som stopper meg fra å svelge alle medisinene mine er at da vil det være ungene som finner meg.
Er det noe de ikke fortjener så er det å finne mamma død.
Selvom det er det eneste jeg egentlig vil...

Kan ikke ta beroligende siden jeg skal kjøre bil senere idag.
Så da må jeg bare holde ut angsten og panikken.
Vil ringe NAV og spørre hva fremtiden bringer, for uførevedtaket mitt går ut i juni.
Allerede nå merker jeg stresset som siger inn over meg. Frykten for ikke å ha penger.
Ikke få noe hjelp til å takle hverdagen.

Legen sier jeg trolig må akseptere at jeg er som jeg er og lære meg å leve med både angst og psykoser.
JEG VIL IKKE DET!!!!!

Jeg vil ikke det i det hele tatt...

Jeg vil ikke...

Hvorfor kan ikke jeg være av de som faktisk får kreft og dør?
Heller meg enn andre som har et dypt ønske om å få leve lenge.
Jeg vil ikke leve.


Får ikke puste, klarer ikke tenke, vil ikke ringe legen...
Hvis jeg forteller hvordan jeg har det blir jeg sikkert lagt inn.
Mannen er på jobb og kommer ikke hjem før om et par timer.
Da er legekontoret stengt, ungene hjemme og jeg har blitt tvunget til å ta meg sammen og være mamma.
Men jeg vil ikke det heller!!!
Akkurat nå vil jeg gjemme meg på soverommet, grave meg ned i dysterheten min og ikke se noen i det hele tatt.
Jeg vil kutte meg opp, gråte, hyle og skrike.
jeg vil skjelle ut mamma og alle dere andre som har vært med på å gjøre livet mitt til et levende mareritt!
Nei til mobbing du lissom...
Hva faen er vitsen med det? Det er bare tomme ord som mange er med på å si eller skrive på statusene sine på fb, men svært få tar tak i det i virkeligheten.
INGEN tok tak i ting da jeg ble mobbet.
Og ikke da jeg kom på skolen full av blåmerker støtt og stadig.
INGEN brydde seg da jeg hadde det jævlig, og like mange gir blaffen nå.
Det ser bare så bra ut å ha det stående på profilen sin...

En pause mens jeg ser meg rundt etter noe jeg kan klore meg opp med.
Tomme brusbokser kan jeg vri kapselen av. den blir skarp...
Ei hårnål kanskje?
En kulepenn, eller et gammelt minibankkort.
Bankkort fungerer utrolig bra til å lage brannsår med.
Svir sånn akkurat passe deilig.
For det er ikke blod og dype kutt jeg er ute etter. Bare den deilige, sviende smerten.
Straffen for at jeg lever, for at jeg ikke er taknemlig over det jeg har.
Straff for alt jeg har gjort galt og kommer til å gjøre som er galt.
For tankene mine...
For latskapen min som gjør at jeg ikke blir tynn igjen.

Jeg vi bli anorektisk!
Men er for redd for å ikke kunne spise sjokolade.
Sjokolade er det som holder meg igang.
Utrolig sunt og slankende...

Men jeg gir faen egentlig.
For sjokolade er min nytelse.
Jeg røyker ikke og drikker sjeldent. Ikke drikker jeg kaffe heller.
Spiser ikke dressing, remulade, masse sauser, majones, smelta smør osv.
Allikevel er jeg feit.
Akkurat passe feit til å gå i kategorien overvektig, men akkurat passe tynn til ikke å få hjelp til å gå ned.
Klarer det ikke på egenhånd, det er jo tydelig.
Kanskje jeg bare skal være feit? Som straff for å være et dårlig menneske...
Har garantert fortjent det.

Vil slutte på medisiner...
De har jo ingen effekt allikevel. Ser ikke poenget i å svi av mange tusen kroner på medisiner som sikkert bare ødelegger meg innvendig. På en annen måte enn tankene mine.
Nå er snart legekontoret stengt for helgen, heldigvis.
Da slipper jeg å ta kontakt for å få hjelp.
Legevakta er det ingen vits i å dra på.
Der er min tidligere lege på vakt og det er vel en grunn til at jeg byttet fastlege kanskje?

Jeg gir faen...
Men jeg gjør jo ikke det.
Ellers hadde jeg tatt alle de pillene, prioritert meg selv og mine depressive tanker og vonde smerter.
Gjør ikke det...
Jeg er en mamma. Først og fremst en mamma som bryr seg om barna sine.
Men aller sist er jeg datter og meg selv.

Fy faen som jeg hater deg mamma!

Dustete dustedager!

Jeg vil ikke ha det sånn lenger!!!!!!!!
Hater hodet mitt og hadde det gått an å bytte det hadde jeg solgt kroppen min for å få råd til et som hadde funka bedre.
Sliten og lei av å drømme så masse dritt og tenke så mange dumme tanker.

Når man våkner og gruer seg for å stå opp fordi man må se andre, da er det på tide å gjøre noe.
Er det ikke?
Jeg syns iallfall det.
Gruer meg til å se både mann og barn, se ansiktene deres når de innser at jeg har enda en dårlig dag.

Samvittigheten knuser meg, samtidig som det er den som holder meg i live.
Uten så mange å stå til ansvar for hadde jeg vært forduftet fra jordens overflate for lenge siden.
Og jeg er ikke verdt kassa jeg ville blitt lagt i engang.
Ikke engang en som er byget av gamle paller...

Hvorfor MÅ det være sånn?
Og hvorfor er det ingen medisiner som fungerer?
Jeg er lei av å teste ut alt mulig, samtidig som jeg er villig til å teste nesten hva som helst for å bli bedre.
Det må da være NOE som fungerer?

Vil ikke utsette mine nærmeste for mer frustrasjon og fortvilelse...
De har gått igjennom nok på grunn av meg.

Jeg er sliten..

Brevet som aldri ble sendt...

Jeg trenger svar.
Svar på veldig mye , og du kommer til å bli dritsur og anklage meg, slik du alltid gjør.
For alt er jo min feil, det har det alltid vært.

Hvorfor skal jeg ha kontakt med deg igjen?
Hvordan har du tenkt å bevise for meg at du aldri kommer til å lyve for meg, utnytte meg og anklage meg igjen?

Hvordan kan jeg stole på at du ikke legger hånd på ungene mine igjen.
For kom ikke og tro jeg aldri så at du kløp dem i armen når vi var i byen, og jeg så selv hvor redd K var etter å ha overnattet hos deg.
Det er ikke normalt for en unge på 7 å gå i bilen for å gjemme seg så fort hun blir henta, mens vi andre sitter ute. Hva du har gjort med henne aner jeg ikke, men det var absolutt ikke riktig og heller ikke din rett.
MITT barn og MIN barneoppdragelse.
Den er ikke det spor lik den du brukte mot meg.
Og hvilken rett har du til å prøve å oppdra mine barn?
Jeg stoler ikke på deg for fem flate øre når det gjelder å la ungene være alene sammen med deg.

Når jeg ba deg holde deg unna og respektere mitt valg, hva gjorde du da?
Jo, du gikk bak ryggen på meg og direkte til T.
Så mye for den respekten.
Snakk om å være frekk og slu.
Love ungene mine tur til dyreparken, like etter at jeg ba deg holde deg unna dem.
Ringe T for å avtale å ha ungene.
Er jeg så forbanna lite verdt at du mener du fortjener å tråkke på meg på den måten?

Du sa i brevet for noen år siden at du lurte på om jeg syns du fortjente å bli slått av både faren og broren din.
Fortjente jeg virkelig all den julingen du og T ga meg?
Seriøst?
Var jeg SÅ jævlig? Og om jeg var så ille, hvorfor i all verden er du interessert i å ha kontakt nå?
Hva er du ute etter?
Et godt ansikt utad?
Hva gjør at jeg fortjener det du mener du ikke fortjener. Jeg må ha vært et helvete.

Og hva gjør meg mindre verdt enn Tu?
Hvorfor slo du aldri henne? Eller kalte henne alskens stygge ting?
Hvorfor fikk hun alt hun ville?
Tu fikk roastbiff på maten fordi hun likte det så godt. Vet du, det gjør jeg også!
Du kjørte av gårde og kjøpte gatekjøkkenmat til Tu, for hun hadde så lyst på.
Det hadde jeg også.
Vi dro til byen sammen og alt jeg hørte var, se på denne, den var fin til Tu.
Fortjente ikke en dritt jeg.

Vet du egentlig hva du har gjort mot meg?
Eller benekter du fortsatt alt?
Juling og husarrest for at jeg gjorde alt jeg kunne for å fylle kravene du stilte til meg.
Hver eneste avslutning stormet jeg ut i bilen, for så å sette meg på kaka du hadde satt i baksetet.
Men det var MIN feil og jeg som fikk straffen.
Falt det deg aldri inn å vente med å sette inn den kaka til jeg hadde satt meg?
Nei, det var lettere å slå meg for det.
Slå meg for å rope når jeg var ute.
Har du prøvd å leke boksen går, uten å rope?





Mye av årsaken til at jeg i dag sitter hjemme og er ufør er din feil.
Din, pappa og T. Og alle andre som så bort når jeg kom med alle blåmerkene mine.
Sitter her, dag ut og dag inn, uten å tørre å gå ut alene.
Ungene må være med meg, om det bare er en tur på butikken, som støtte og trygghet, fordi jeg er livredd for hva andre kan si til meg, eller tenke om meg.
Hele livet mitt går med til å være redd. Akkurat som jeg alltid har vært redd for deg.
Du slo meg for pengene jeg tok. Det var absolutt ikke rett av meg, men det var heller ikke riktig av deg å si jeg skulle få betalt for det jeg jobbet på butikken her nede, og for å være barnevakt fordi dere jobbet så mye.
For de pengene fikk jeg aldri.
Derfor tok jeg pengene, jeg fortjente de faktisk. Men jeg burde spurt.
Hadde jeg bare tatt sjansen, men jeg var så ufattelig redd for å få mer juling.
Fortjente jeg juling den dagen jeg hadde eksamen?
På grunn av et pannebånd?
Som faktisk var mitt og som B absolutt ville ha, selv om jeg forklarte aldri så mye at jeg fikk grått og hun svart, fordi hun skulle være sjørøver og da passet det best med svart. Men det var JEG som fikk juling, ikke hun.
For hun var ikke datteren til J.
Jeg kan ramse opp mye., men jeg gidder ikke. Du vet selv hvor mange ganger du slo meg, til og med når jeg ikke hadde gjort noe galt slo enten du eller T meg. Jeg kom sikkert til å gjøre noe galt snart, så da hadde jeg allerede blitt straffa for det. Og dermed fikk jeg dobbel straff den dagen jeg faktisk gjorde noe galt. For da ble jeg slått igjen…


Jeg ble satt på trappa en kveld da jeg sa jeg ville flytte.
Hvor gammel var jeg da?

Når jeg sa jeg ikke ville dere skulle erte meg mer, for da ville jeg flytte.
Syns du det var bra barneoppdragelse å tvinge meg til å pakke sakene mine og sette meg på trappa?

Og tante M som forteller meg at når jeg var liten måtte hun passe meg, enten hun ville eller ikke.
Og at hver eneste gang hun var det så ryddet hun bleier fra under sofa og senger. Og hun måtte vaske opp, for det var ikke noe som var reint i huset.
K som sier at hadde det ikke vært for meg, så hadde B gått for lut og kaldt vann da vi var på ferie i Danmark.
For jeg var jo bare der for å passe B jeg. Og senere Tu også.
Jeg var kjekk å ha da.

Mener du virkelig at jeg skal glemme alt, fordi DU vil ha kontakt?
Hadde DU klart å tilgi, eller glemme?
Hvorfor skal jeg?
Gi meg en grunn. Noen argumenter må du ha. Og svar på det jeg spør deg om.
Eller fornekter du det også, som du alltid har gjort med alt annet du har vært nødt til å stå til ansvar for.

Hva med MEG?
Bryr du deg i det hele tatt om MEG?
Har du det minste lille snev av dårlig samvittighet?
Jeg tror faktisk ikke du har det, du vil bare ikke tape ansikt utad.

Mormor som på bursdagen min forsøkte å gi meg dårlig samvittighet fordi stakkars du har fått magesår.
Ingen brydde seg da jeg fikk det for 8 år siden.
Ingen brydde seg da jeg ble lagt inn på psykiatrisk avdeling og var pasient i ett år.
Pappa har måttet stå skolerett både foran Te og meg.
Og han er ikke tilgitt for noe som helst, men han har innrømmet at han har gjort feil.
Hva som foregår mellom han og meg har du i grunn ingenting med, og jeg skal ikke trenge å forsvare meg fordi jeg har kontakt med han og ikke deg.
Han slo meg aldri, det var det du som gjorde.
Men han gjorde noe som var like ille, han snudde ryggen til, istedenfor å forsvare meg.
Tenk deg om.
Hvordan hadde du tenkt, reagert og oppført deg om det var din barndom som sto beskrevet her?
Hadde du fortjent sympati og kanskje faktisk trøst og unnskyldninger?
Det er jo stakkars deg.
Jeg betyr ingenting jeg.
Har aldri gjort det, og kommer aldri til å gjøre det.
Tenk så mye bedre du faktisk har det uten meg. I alle fall nå som jentene er store og du ikke trenger meg som barnevakt lenger. For da var jeg kjekk å ha.

På grunn av dere som var voksne og skulle ta dere av meg, beskytte meg mot alt som var vondt har jeg ikke noe annet å leve for enn mine egne barn.
Og jeg har dårlig samvittighet for å ha satt de til liv, ettersom de må vokse opp med en mamma som meg og uten den familien jeg så gjerne skulle gitt dem.
De må våkne hver dag i uvisshet om hvilken form mamma er i.
Klarer mamma å stå opp i dag?
Er mamma frisk nok til å være mamma i dag?
Får vi kjeft hvis vi somler, eller hjelper hun oss så vi rekker det vi skal?
Og jeg har lært det av deg.
Behovet for å kjenne handa løfte seg for å slå, fordi ting ikke går min vei.
Men jeg er sterkere enn deg og slår ikke.
Jeg er mye sterkere enn deg, og en mye bedre mor enn deg, for jeg tar meg tid til å snakke med barna mine. Blir jeg sint tar jeg meg tid til å forklare dem hvorfor, bare jeg får noen minutter for meg selv.
Har jeg kjeftet uten at de fortjener det ber jeg om unnskyldning, og mener det.
De vet at jeg er der hvis de trenger meg, de kan fortelle meg alt uten å være redde for ufortjent straff eller å bli ledd av og gjort narr av.
Selv om jeg er ustabil i formen er ungene alltid satt i første rekke.
Jeg tar mine valg utifra hva jeg anser som best både for ungene mine og meg selv.
At du eller andre mener det er feil, det betyr absolutt ingenting.
Det er ungene som betyr alt og det er de jeg lever for.
Ikke deg eller pappa, familie eller venner. Bare for ungene.
Det er de som fortjener alt jeg har å gi.

Mange ganger ser jeg ikke et eneste lyspunkt i livet og det eneste jeg tenker er at alle rundt meg vil få det mye bedre dersom jeg går bort. Dødsønsket er stort.
Men så kommer ungene hjem, slenger seg rundt halsen på meg og forteller hvor glade de er i meg og at jeg er den beste mammaen i hele verden.
Jeg er den flinkeste til å lage mat, baker verdens beste kaker og arrangerer de beste bursdagene.
Du skulle bare visst hvor godt det føles å få noe så verdifullt som barn som er stolte av deg og forteller alle de kjenner at du er den beste i hele verden!

Var det verdt det?
Var det virkelig verdt det?

Jøss...
Husker ikke hva jeg har drømt i natt. Det er ganske utrolig egentlig.
Men vet at katta har bælja så halve huset våkna og nå flyr hun tulling rundt her.
Lurer på å legge meg litt igjen.
Må på apoteket og handle meg kur mot soppinfeksjon etterpå.
Ganske lett gjenkjennelig når man har mest lyst til å sitte med  negler og klø seg mellom bena.
Dritkult...

Herregud, nå klikker det for katta... Prøvde faktisk å fange strikkepinnene mine som ligger på bordet.
Jaja, hver sin lyst.
Det kløøøøøøør!!!!!!!
Drittinfeksjon... Får det hver eneste vinter på denne tiden.

Og jeg er lei medisiner...
Stemningsstabiliserende, B12, syrenøytraliserende, smertestillende/sovetabletter, ibux og paracet. Allergitabletter.
Vel, de siste har jeg kutta ut for en periode, så nå går det bare i kortison nesespray...
B12 funker jo tydeligvis ikke, for når man får tilskudd med det skal man bli såååå energisk.
Ikke jeg...
Stemningsstabiliserende? Joda, jeg er stabilt ustabil. Kjempebra!
Syrenøytraliserende demper iallfall magesyra, men det hadde vært greit å funnet årsaken til masseproduksjonen av syre så det hadde vært mulig å gjøre noe med det.
Smertestillende som jeg tar fast funker som sovemedisin også, men syns ikke de fjerner smertene helt, så det går i de vanlige reseptfrie i tillegg.
Føler meg som en pillenarkoman der jeg kaster innpå medisiner hver eneste kveld.
Alt for husfreden...
Jeg vil slutte på alt!
Iallfall stemningsstabiliserende...
Har prøvd det før, og det går ikke bra.
Om jeg er depressiv fra før av så blir det ikke bedre av å kutte medisinene.
Hvorfor går det ikke an å få det direkte injisert i kroppen med sprøyte egentlig?
Smaker høgg og helvete!
Jeg vil ikke ha de!!!
Drittmedisiner og drittkropp. Dritthode og drittmeg.
Gi meg en normal kropp med et normalt hode, så jeg kan være en normal mamma og kone, med en normal jobb og en normal inntekt.
En normal hverdag, med normale omgangskretser.
Ingenting er normalt her i huset.
Det er normalt å ha det unormalt hos oss.
Dersom formen er bra en dag så er det unormalt godt.
Nå legger jeg meg igjen.
Ingen vits i å sitte oppe og kope når formen er dritt.

En skikkelig dustedag med mange dustete tanker i hodet.
Vært hos legen og tappa masse blod, for B12-tablettene gjør meg ikke mindre sliten og trøtt.
Det beste i verden er å sove, men det er også det verste i verden.
Drømmer jo hele tiden og er helt utslitt når jeg våkner. Kanskje ikke så rart jeg aldri blir uthvilt?
Så 6x4 ml tommere for blod dro jeg fra legekontoret.

Nå er det bare å vente og se hva som skjer videre.
Hvilke svar jeg får på de ulike prøvene og hvordan ting skal løses etter det.
Skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig for meg når det er så lett for så mange andre.
Ser jo selv at mye er min egen feil og mitt eget ansvar, men jeg takler ikke motgang og jeg vet det kommer.
Da er det like greit å gjemme seg vekk og unngå situasjoner der det skjer.

Legen sa idag at jeg måtte nok bare lære meg å leve med situasjonen og sykdommen min.
Men jeg vet jo fortsatt ikke hva sykdommen min er?
Fibromyalgi, hypomani, angst, depresjoner, 6 ulike personlighetsforstyrrelser som f eks paranoia.
Må ikke forveksles med skizofreni...
Er så sliten og lei av å ikke føle meg bra nok, i noen som helst sammenheng.
Jeg fungerer ikke lenger som problemløser og støttekontakt for venner. Stiller aldri opp på noe og har knapt venner igjen.
Skremmer de jo bort, en etter en, og de få jeg har unngår jeg å ha kontakt med, for jeg er så redd for å være et problem for dem.
Vil ikke de skal være sammen med meg av sympati, og jeg stoler ikke på det de sier uansett om de avkrefter tankegangen min aldri så mye...
Og dersom noen skulle bekrefte den, ja da har jeg jo beviser for at noen tenker sånn, og hva stopper andre fra å tenke på samme måten?
Jeg føler at jeg hele tiden må bevise for andre at jeg er "bra nok" for dem, men samtidig krever jeg jo det samme tilbake?
De må bevise at de ikke er sammen med meg fordi de syns synd på meg, men fordi de faktisk liker meg.
Men hva er det å like?
Absolutt ingenting lenger.
Jeg er feit, bleik, fattig, bitter, sjuk og depressiv.
Ikke akkurat den glitrende solstråla jeg var tidligere.
Den som alltid stilte opp for alle, og hadde mange venner.
Trådte til for alle, både familie og venner, men glemte meg selv oppi alt sammen.
Eller tillot meg ikke å tenke på meg selv. Prioritere meg selv...
Betyr jo ikke noe for noen uansett så lenge jeg ikke kan stille opp og hjelpe til med noe.

Og enda en gang graver jeg meg ned i min egen tåpelige depresjon og skriker om oppmerksomhet.
Vil ikke ha oppmerksomhet egentlig, for da ser alle hvordan jeg er.
Det vil jeg iallfall ikke!

Skulle ønske jeg ikke var hverken mor eller kone, da hadde jeg ikke hatt noen å stå til ansvar for og kunne avsluttet alt, sånn som jeg vil.
Men jeg kan ikke, på grunn av mann og barn...
De jeg er så utrolig glad i , men som jeg daglig utsetter for et sant helvete fordi jeg aldri klarer å være helt lykkelig.
Stakkars mennesker...

Hvem er jeg?
Jeg vet ikke...

Jeg ER mye, men HVEM er jeg?
Hvordan finner man seg selv?

Tror ikke jeg er å finne i hverken skuffer eller skap, men hvor begynner man egentlig å lete?
Skulle så gjerne kunne gitt et svar når folk spør...
Og er du i tvil så kan jeg si det med en gang.
Dette blir en depressiv blogg!

Tror jeg bare trenger et sted å skrive...