Ringte legen for å be om hjelp.
Vet ikke hvor mye lenger jeg holder ut og overlever dagene hjemme alene.
Sa jeg trenger å ha mannen min hjemme, men fikk til svar at så lenge jeg ikke var dødssyk hadde jeg ingen rettigheter.
Fikk beskjed om at samfunnet sikkert ikke var så veldig interessert i å betale for at han skulle være hjemme med meg.
Men jeg er jo dødssyk. På en måte...
Vet ikke om jeg vil leve lenger og ser ingen vits i det. Jeg er bare til bryderi allikevel. For alle.
Ingen vits i å ramse opp, for jeg vet jo selv hvem det er. Og det er jo alle.
Har ikke tid til å be om innleggelse, for det skjer så mye om dagen som jeg MÅ stille opp på.
Konferansetimer, konserter, bursdag, aktiviteter.
Tenk det, jeg har ikke tid til å ta livet mitt. Noe så patetisk!

Har ikke tid til å bry meg om meg selv. Enda alt jeg vil er å gjemme meg bort, vekk.
Damen hos legen spurte om det var noen jeg kunne snakke med eller reise til, og at det var jo tilbuder i kommunen. Ja for det hjelper...
Jeg har INGEN som kan snakke med meg og INGEN jeg kan dra til. Og jeg tør jo ikke dra til steder med bare fremmede mennesker.

Så dette er resultatet.
Jeg er en byrde for samfunnet og har ingen rettigheter.