En skikkelig dustedag med mange dustete tanker i hodet.
Vært hos legen og tappa masse blod, for B12-tablettene gjør meg ikke mindre sliten og trøtt.
Det beste i verden er å sove, men det er også det verste i verden.
Drømmer jo hele tiden og er helt utslitt når jeg våkner. Kanskje ikke så rart jeg aldri blir uthvilt?
Så 6x4 ml tommere for blod dro jeg fra legekontoret.

Nå er det bare å vente og se hva som skjer videre.
Hvilke svar jeg får på de ulike prøvene og hvordan ting skal løses etter det.
Skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig for meg når det er så lett for så mange andre.
Ser jo selv at mye er min egen feil og mitt eget ansvar, men jeg takler ikke motgang og jeg vet det kommer.
Da er det like greit å gjemme seg vekk og unngå situasjoner der det skjer.

Legen sa idag at jeg måtte nok bare lære meg å leve med situasjonen og sykdommen min.
Men jeg vet jo fortsatt ikke hva sykdommen min er?
Fibromyalgi, hypomani, angst, depresjoner, 6 ulike personlighetsforstyrrelser som f eks paranoia.
Må ikke forveksles med skizofreni...
Er så sliten og lei av å ikke føle meg bra nok, i noen som helst sammenheng.
Jeg fungerer ikke lenger som problemløser og støttekontakt for venner. Stiller aldri opp på noe og har knapt venner igjen.
Skremmer de jo bort, en etter en, og de få jeg har unngår jeg å ha kontakt med, for jeg er så redd for å være et problem for dem.
Vil ikke de skal være sammen med meg av sympati, og jeg stoler ikke på det de sier uansett om de avkrefter tankegangen min aldri så mye...
Og dersom noen skulle bekrefte den, ja da har jeg jo beviser for at noen tenker sånn, og hva stopper andre fra å tenke på samme måten?
Jeg føler at jeg hele tiden må bevise for andre at jeg er "bra nok" for dem, men samtidig krever jeg jo det samme tilbake?
De må bevise at de ikke er sammen med meg fordi de syns synd på meg, men fordi de faktisk liker meg.
Men hva er det å like?
Absolutt ingenting lenger.
Jeg er feit, bleik, fattig, bitter, sjuk og depressiv.
Ikke akkurat den glitrende solstråla jeg var tidligere.
Den som alltid stilte opp for alle, og hadde mange venner.
Trådte til for alle, både familie og venner, men glemte meg selv oppi alt sammen.
Eller tillot meg ikke å tenke på meg selv. Prioritere meg selv...
Betyr jo ikke noe for noen uansett så lenge jeg ikke kan stille opp og hjelpe til med noe.

Og enda en gang graver jeg meg ned i min egen tåpelige depresjon og skriker om oppmerksomhet.
Vil ikke ha oppmerksomhet egentlig, for da ser alle hvordan jeg er.
Det vil jeg iallfall ikke!

Skulle ønske jeg ikke var hverken mor eller kone, da hadde jeg ikke hatt noen å stå til ansvar for og kunne avsluttet alt, sånn som jeg vil.
Men jeg kan ikke, på grunn av mann og barn...
De jeg er så utrolig glad i , men som jeg daglig utsetter for et sant helvete fordi jeg aldri klarer å være helt lykkelig.
Stakkars mennesker...