Dustete dustedager!

Jeg vil ikke ha det sånn lenger!!!!!!!!
Hater hodet mitt og hadde det gått an å bytte det hadde jeg solgt kroppen min for å få råd til et som hadde funka bedre.
Sliten og lei av å drømme så masse dritt og tenke så mange dumme tanker.

Når man våkner og gruer seg for å stå opp fordi man må se andre, da er det på tide å gjøre noe.
Er det ikke?
Jeg syns iallfall det.
Gruer meg til å se både mann og barn, se ansiktene deres når de innser at jeg har enda en dårlig dag.

Samvittigheten knuser meg, samtidig som det er den som holder meg i live.
Uten så mange å stå til ansvar for hadde jeg vært forduftet fra jordens overflate for lenge siden.
Og jeg er ikke verdt kassa jeg ville blitt lagt i engang.
Ikke engang en som er byget av gamle paller...

Hvorfor MÅ det være sånn?
Og hvorfor er det ingen medisiner som fungerer?
Jeg er lei av å teste ut alt mulig, samtidig som jeg er villig til å teste nesten hva som helst for å bli bedre.
Det må da være NOE som fungerer?

Vil ikke utsette mine nærmeste for mer frustrasjon og fortvilelse...
De har gått igjennom nok på grunn av meg.

Jeg er sliten..