Brevet som aldri ble sendt...

Jeg trenger svar.
Svar på veldig mye , og du kommer til å bli dritsur og anklage meg, slik du alltid gjør.
For alt er jo min feil, det har det alltid vært.

Hvorfor skal jeg ha kontakt med deg igjen?
Hvordan har du tenkt å bevise for meg at du aldri kommer til å lyve for meg, utnytte meg og anklage meg igjen?

Hvordan kan jeg stole på at du ikke legger hånd på ungene mine igjen.
For kom ikke og tro jeg aldri så at du kløp dem i armen når vi var i byen, og jeg så selv hvor redd K var etter å ha overnattet hos deg.
Det er ikke normalt for en unge på 7 å gå i bilen for å gjemme seg så fort hun blir henta, mens vi andre sitter ute. Hva du har gjort med henne aner jeg ikke, men det var absolutt ikke riktig og heller ikke din rett.
MITT barn og MIN barneoppdragelse.
Den er ikke det spor lik den du brukte mot meg.
Og hvilken rett har du til å prøve å oppdra mine barn?
Jeg stoler ikke på deg for fem flate øre når det gjelder å la ungene være alene sammen med deg.

Når jeg ba deg holde deg unna og respektere mitt valg, hva gjorde du da?
Jo, du gikk bak ryggen på meg og direkte til T.
Så mye for den respekten.
Snakk om å være frekk og slu.
Love ungene mine tur til dyreparken, like etter at jeg ba deg holde deg unna dem.
Ringe T for å avtale å ha ungene.
Er jeg så forbanna lite verdt at du mener du fortjener å tråkke på meg på den måten?

Du sa i brevet for noen år siden at du lurte på om jeg syns du fortjente å bli slått av både faren og broren din.
Fortjente jeg virkelig all den julingen du og T ga meg?
Seriøst?
Var jeg SÅ jævlig? Og om jeg var så ille, hvorfor i all verden er du interessert i å ha kontakt nå?
Hva er du ute etter?
Et godt ansikt utad?
Hva gjør at jeg fortjener det du mener du ikke fortjener. Jeg må ha vært et helvete.

Og hva gjør meg mindre verdt enn Tu?
Hvorfor slo du aldri henne? Eller kalte henne alskens stygge ting?
Hvorfor fikk hun alt hun ville?
Tu fikk roastbiff på maten fordi hun likte det så godt. Vet du, det gjør jeg også!
Du kjørte av gårde og kjøpte gatekjøkkenmat til Tu, for hun hadde så lyst på.
Det hadde jeg også.
Vi dro til byen sammen og alt jeg hørte var, se på denne, den var fin til Tu.
Fortjente ikke en dritt jeg.

Vet du egentlig hva du har gjort mot meg?
Eller benekter du fortsatt alt?
Juling og husarrest for at jeg gjorde alt jeg kunne for å fylle kravene du stilte til meg.
Hver eneste avslutning stormet jeg ut i bilen, for så å sette meg på kaka du hadde satt i baksetet.
Men det var MIN feil og jeg som fikk straffen.
Falt det deg aldri inn å vente med å sette inn den kaka til jeg hadde satt meg?
Nei, det var lettere å slå meg for det.
Slå meg for å rope når jeg var ute.
Har du prøvd å leke boksen går, uten å rope?





Mye av årsaken til at jeg i dag sitter hjemme og er ufør er din feil.
Din, pappa og T. Og alle andre som så bort når jeg kom med alle blåmerkene mine.
Sitter her, dag ut og dag inn, uten å tørre å gå ut alene.
Ungene må være med meg, om det bare er en tur på butikken, som støtte og trygghet, fordi jeg er livredd for hva andre kan si til meg, eller tenke om meg.
Hele livet mitt går med til å være redd. Akkurat som jeg alltid har vært redd for deg.
Du slo meg for pengene jeg tok. Det var absolutt ikke rett av meg, men det var heller ikke riktig av deg å si jeg skulle få betalt for det jeg jobbet på butikken her nede, og for å være barnevakt fordi dere jobbet så mye.
For de pengene fikk jeg aldri.
Derfor tok jeg pengene, jeg fortjente de faktisk. Men jeg burde spurt.
Hadde jeg bare tatt sjansen, men jeg var så ufattelig redd for å få mer juling.
Fortjente jeg juling den dagen jeg hadde eksamen?
På grunn av et pannebånd?
Som faktisk var mitt og som B absolutt ville ha, selv om jeg forklarte aldri så mye at jeg fikk grått og hun svart, fordi hun skulle være sjørøver og da passet det best med svart. Men det var JEG som fikk juling, ikke hun.
For hun var ikke datteren til J.
Jeg kan ramse opp mye., men jeg gidder ikke. Du vet selv hvor mange ganger du slo meg, til og med når jeg ikke hadde gjort noe galt slo enten du eller T meg. Jeg kom sikkert til å gjøre noe galt snart, så da hadde jeg allerede blitt straffa for det. Og dermed fikk jeg dobbel straff den dagen jeg faktisk gjorde noe galt. For da ble jeg slått igjen…


Jeg ble satt på trappa en kveld da jeg sa jeg ville flytte.
Hvor gammel var jeg da?

Når jeg sa jeg ikke ville dere skulle erte meg mer, for da ville jeg flytte.
Syns du det var bra barneoppdragelse å tvinge meg til å pakke sakene mine og sette meg på trappa?

Og tante M som forteller meg at når jeg var liten måtte hun passe meg, enten hun ville eller ikke.
Og at hver eneste gang hun var det så ryddet hun bleier fra under sofa og senger. Og hun måtte vaske opp, for det var ikke noe som var reint i huset.
K som sier at hadde det ikke vært for meg, så hadde B gått for lut og kaldt vann da vi var på ferie i Danmark.
For jeg var jo bare der for å passe B jeg. Og senere Tu også.
Jeg var kjekk å ha da.

Mener du virkelig at jeg skal glemme alt, fordi DU vil ha kontakt?
Hadde DU klart å tilgi, eller glemme?
Hvorfor skal jeg?
Gi meg en grunn. Noen argumenter må du ha. Og svar på det jeg spør deg om.
Eller fornekter du det også, som du alltid har gjort med alt annet du har vært nødt til å stå til ansvar for.

Hva med MEG?
Bryr du deg i det hele tatt om MEG?
Har du det minste lille snev av dårlig samvittighet?
Jeg tror faktisk ikke du har det, du vil bare ikke tape ansikt utad.

Mormor som på bursdagen min forsøkte å gi meg dårlig samvittighet fordi stakkars du har fått magesår.
Ingen brydde seg da jeg fikk det for 8 år siden.
Ingen brydde seg da jeg ble lagt inn på psykiatrisk avdeling og var pasient i ett år.
Pappa har måttet stå skolerett både foran Te og meg.
Og han er ikke tilgitt for noe som helst, men han har innrømmet at han har gjort feil.
Hva som foregår mellom han og meg har du i grunn ingenting med, og jeg skal ikke trenge å forsvare meg fordi jeg har kontakt med han og ikke deg.
Han slo meg aldri, det var det du som gjorde.
Men han gjorde noe som var like ille, han snudde ryggen til, istedenfor å forsvare meg.
Tenk deg om.
Hvordan hadde du tenkt, reagert og oppført deg om det var din barndom som sto beskrevet her?
Hadde du fortjent sympati og kanskje faktisk trøst og unnskyldninger?
Det er jo stakkars deg.
Jeg betyr ingenting jeg.
Har aldri gjort det, og kommer aldri til å gjøre det.
Tenk så mye bedre du faktisk har det uten meg. I alle fall nå som jentene er store og du ikke trenger meg som barnevakt lenger. For da var jeg kjekk å ha.

På grunn av dere som var voksne og skulle ta dere av meg, beskytte meg mot alt som var vondt har jeg ikke noe annet å leve for enn mine egne barn.
Og jeg har dårlig samvittighet for å ha satt de til liv, ettersom de må vokse opp med en mamma som meg og uten den familien jeg så gjerne skulle gitt dem.
De må våkne hver dag i uvisshet om hvilken form mamma er i.
Klarer mamma å stå opp i dag?
Er mamma frisk nok til å være mamma i dag?
Får vi kjeft hvis vi somler, eller hjelper hun oss så vi rekker det vi skal?
Og jeg har lært det av deg.
Behovet for å kjenne handa løfte seg for å slå, fordi ting ikke går min vei.
Men jeg er sterkere enn deg og slår ikke.
Jeg er mye sterkere enn deg, og en mye bedre mor enn deg, for jeg tar meg tid til å snakke med barna mine. Blir jeg sint tar jeg meg tid til å forklare dem hvorfor, bare jeg får noen minutter for meg selv.
Har jeg kjeftet uten at de fortjener det ber jeg om unnskyldning, og mener det.
De vet at jeg er der hvis de trenger meg, de kan fortelle meg alt uten å være redde for ufortjent straff eller å bli ledd av og gjort narr av.
Selv om jeg er ustabil i formen er ungene alltid satt i første rekke.
Jeg tar mine valg utifra hva jeg anser som best både for ungene mine og meg selv.
At du eller andre mener det er feil, det betyr absolutt ingenting.
Det er ungene som betyr alt og det er de jeg lever for.
Ikke deg eller pappa, familie eller venner. Bare for ungene.
Det er de som fortjener alt jeg har å gi.

Mange ganger ser jeg ikke et eneste lyspunkt i livet og det eneste jeg tenker er at alle rundt meg vil få det mye bedre dersom jeg går bort. Dødsønsket er stort.
Men så kommer ungene hjem, slenger seg rundt halsen på meg og forteller hvor glade de er i meg og at jeg er den beste mammaen i hele verden.
Jeg er den flinkeste til å lage mat, baker verdens beste kaker og arrangerer de beste bursdagene.
Du skulle bare visst hvor godt det føles å få noe så verdifullt som barn som er stolte av deg og forteller alle de kjenner at du er den beste i hele verden!

Var det verdt det?
Var det virkelig verdt det?