Jeg merker formen synker.
Pusten går i sitt eget tempo og tankene stikker av på egne veier.
Kjenner kroppen hyler etter å kaste opp og jeg vil kutte og klore, lugge og skrike.
Sitter og rister...
Mange tanker i hodet mitt og jeg hater dem!
Jeg vil dø. Rett og slett, jeg vil dø.
Vil ikke være her lenger, utsette alle rundt meg for jævlighetene jeg sprer om meg.
Og jeg er redd...
Redd for alt i hele verden!
Jentekveld, og burde glede meg, men jeg er redd jeg skal si mye dumt, kjøre ut på veien hjem...
Det er kaos i min lille verden og det takler jeg dårlig.
Armene svir så fort jeg gjør noe, som om ikke jeg er isolert nok fra før så gjør det vondt å skrive på nett.
Jeg gir faen og skriver videre.
Det er den eneste kontakten jeg har med omverdenen stort sett. Bortsett fra jentekveldene som er en gang i mnd.
Men har ikke vært på noe siden oktober eller november..
Får ikke puste...
Føler meg kvalt.
Gi meg styrke til å leve!
Eller vil jeg egentlig det?
Det eneste som stopper meg fra å svelge alle medisinene mine er at da vil det være ungene som finner meg.
Er det noe de ikke fortjener så er det å finne mamma død.
Selvom det er det eneste jeg egentlig vil...
Kan ikke ta beroligende siden jeg skal kjøre bil senere idag.
Så da må jeg bare holde ut angsten og panikken.
Vil ringe NAV og spørre hva fremtiden bringer, for uførevedtaket mitt går ut i juni.
Allerede nå merker jeg stresset som siger inn over meg. Frykten for ikke å ha penger.
Ikke få noe hjelp til å takle hverdagen.
Legen sier jeg trolig må akseptere at jeg er som jeg er og lære meg å leve med både angst og psykoser.
JEG VIL IKKE DET!!!!!
Jeg vil ikke det i det hele tatt...
Jeg vil ikke...
Hvorfor kan ikke jeg være av de som faktisk får kreft og dør?
Heller meg enn andre som har et dypt ønske om å få leve lenge.
Jeg vil ikke leve.
Får ikke puste, klarer ikke tenke, vil ikke ringe legen...
Hvis jeg forteller hvordan jeg har det blir jeg sikkert lagt inn.
Mannen er på jobb og kommer ikke hjem før om et par timer.
Da er legekontoret stengt, ungene hjemme og jeg har blitt tvunget til å ta meg sammen og være mamma.
Men jeg vil ikke det heller!!!
Akkurat nå vil jeg gjemme meg på soverommet, grave meg ned i dysterheten min og ikke se noen i det hele tatt.
Jeg vil kutte meg opp, gråte, hyle og skrike.
jeg vil skjelle ut mamma og alle dere andre som har vært med på å gjøre livet mitt til et levende mareritt!
Nei til mobbing du lissom...
Hva faen er vitsen med det? Det er bare tomme ord som mange er med på å si eller skrive på statusene sine på fb, men svært få tar tak i det i virkeligheten.
INGEN tok tak i ting da jeg ble mobbet.
Og ikke da jeg kom på skolen full av blåmerker støtt og stadig.
INGEN brydde seg da jeg hadde det jævlig, og like mange gir blaffen nå.
Det ser bare så bra ut å ha det stående på profilen sin...
En pause mens jeg ser meg rundt etter noe jeg kan klore meg opp med.
Tomme brusbokser kan jeg vri kapselen av. den blir skarp...
Ei hårnål kanskje?
En kulepenn, eller et gammelt minibankkort.
Bankkort fungerer utrolig bra til å lage brannsår med.
Svir sånn akkurat passe deilig.
For det er ikke blod og dype kutt jeg er ute etter. Bare den deilige, sviende smerten.
Straffen for at jeg lever, for at jeg ikke er taknemlig over det jeg har.
Straff for alt jeg har gjort galt og kommer til å gjøre som er galt.
For tankene mine...
For latskapen min som gjør at jeg ikke blir tynn igjen.
Jeg vi bli anorektisk!
Men er for redd for å ikke kunne spise sjokolade.
Sjokolade er det som holder meg igang.
Utrolig sunt og slankende...
Men jeg gir faen egentlig.
For sjokolade er min nytelse.
Jeg røyker ikke og drikker sjeldent. Ikke drikker jeg kaffe heller.
Spiser ikke dressing, remulade, masse sauser, majones, smelta smør osv.
Allikevel er jeg feit.
Akkurat passe feit til å gå i kategorien overvektig, men akkurat passe tynn til ikke å få hjelp til å gå ned.
Klarer det ikke på egenhånd, det er jo tydelig.
Kanskje jeg bare skal være feit? Som straff for å være et dårlig menneske...
Har garantert fortjent det.
Vil slutte på medisiner...
De har jo ingen effekt allikevel. Ser ikke poenget i å svi av mange tusen kroner på medisiner som sikkert bare ødelegger meg innvendig. På en annen måte enn tankene mine.
Nå er snart legekontoret stengt for helgen, heldigvis.
Da slipper jeg å ta kontakt for å få hjelp.
Legevakta er det ingen vits i å dra på.
Der er min tidligere lege på vakt og det er vel en grunn til at jeg byttet fastlege kanskje?
Jeg gir faen...
Men jeg gjør jo ikke det.
Ellers hadde jeg tatt alle de pillene, prioritert meg selv og mine depressive tanker og vonde smerter.
Gjør ikke det...
Jeg er en mamma. Først og fremst en mamma som bryr seg om barna sine.
Men aller sist er jeg datter og meg selv.
Fy faen som jeg hater deg mamma!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar