Jeg er så sliten og lei av å være sint og lei meg.
Det eksploderer i meg så fort jeg "må gjøre noe".
Skal jeg prøve å rydde i huset blir det så overveldende at jeg eksploderer før jeg kommer i gang med noe som helst.
Fullstendig panikk og helt uten grunn.
Utrolig slitsomt for både meg selv og de rundt meg.


Idag smalt det igjen, rett og slett fordi jeg skulle rydde kjøkkenet.
Planen var å ta stua etterpå, så gangen, badene og soveromsgangen.
Jeg kom meg ikke igang med oppvaskmaskina engang før det smalt.
Allerede da jeg tok ut første tingen sa det stopp og svartnet. Dermed gjorde jeg det første som var tilgjengelig, nemlig å bruke det jeg hadde i hendene til å slå meg selv med.
Har en lilla stripe over armen... Bunnen på ei springform er ganske hard dersom man bruker kanten på den.

Og etterpå knakk jeg fullstendig sammen i gangen, slang alle skoene i skohylla utover før jeg ble sittende sammenkrøllet, oppløst i tårer.
Stakkars mannen min som fant meg og måtte trøste meg atter en gang.
Overta opprydninga måtte han også. Som vanlig...

En håpløs kone, husmor og mor, det er meg.

I morgen er det legetime og jeg gruer meg til å dra alene.
Kommer ikke til å huske NOE av hva jeg burde si, men svare at joda, intet nytt, jeg er fortsatt langt nede, men jeg tar ikke livet mitt pga ungene og mannen min.
Og siden jeg ikke er faretruende nære døden er det igrunnen ingen hjelp å få.
Det er aldri hjelp å få.
Ikke før jeg er døden nær. Igjen...
Og så fort jeg er et par steg nærmere livet står jeg på bar bakke igjen.

Det er grenser for hvor mange nedturer jeg kommer til å takle, og hvor mange dager jeg klarer å ha det jævlig.
For ikke å snakke om all den jævelskapen jeg utsetter de rundt meg for.
De er verdt så mye mer og fortjener så mye bedre.
Jeg kan ikke gi dem halvparten av hva de fortjener, hverken mannen eller barna mine.
Ungene fortjener en frisk mamma og det kan jeg aldri gi dem.
Jeg kan aldri gi dem en hel uke med trygghet.

Og nå ser jeg ene barnet mitt falle sammen, redd for meg og hvilken form jeg skal være i når de kommer fra skolen. Redd for hvor "syk" jeg kan bli.
Angsten kryper på den stakkars ungen min og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!
Så i morgen har vi legetimer begge to.
Er det sånn barnet mitt skal vokse opp og bli?
Like syk som mamma? På GRUNN AV mamma?

Det finnes ingen mer langvarig måte å ødelegge barna sine på enn det jeg gjør nå.
Barnemishandling kalles det...