Ringte legen for å be om hjelp.
Vet ikke hvor mye lenger jeg holder ut og overlever dagene hjemme alene.
Sa jeg trenger å ha mannen min hjemme, men fikk til svar at så lenge jeg ikke var dødssyk hadde jeg ingen rettigheter.
Fikk beskjed om at samfunnet sikkert ikke var så veldig interessert i å betale for at han skulle være hjemme med meg.
Men jeg er jo dødssyk. På en måte...
Vet ikke om jeg vil leve lenger og ser ingen vits i det. Jeg er bare til bryderi allikevel. For alle.
Ingen vits i å ramse opp, for jeg vet jo selv hvem det er. Og det er jo alle.
Har ikke tid til å be om innleggelse, for det skjer så mye om dagen som jeg MÅ stille opp på.
Konferansetimer, konserter, bursdag, aktiviteter.
Tenk det, jeg har ikke tid til å ta livet mitt. Noe så patetisk!

Har ikke tid til å bry meg om meg selv. Enda alt jeg vil er å gjemme meg bort, vekk.
Damen hos legen spurte om det var noen jeg kunne snakke med eller reise til, og at det var jo tilbuder i kommunen. Ja for det hjelper...
Jeg har INGEN som kan snakke med meg og INGEN jeg kan dra til. Og jeg tør jo ikke dra til steder med bare fremmede mennesker.

Så dette er resultatet.
Jeg er en byrde for samfunnet og har ingen rettigheter.

Hvordan vet man egentlig?

Mange sier sånt som; det er bare å ringe hvis det er noe. Si ifra hvis det er noe jeg kan hjelpe med.

Hvordan vet man at de mener det?
Og hvordan skal man vite hvem man kan ringe til i de ulike tilfellene?
Føler ikke jeg kan ringe noen i det hele tatt, for det er sikkert bare noe de sier og jeg vil ikke være til bry.
Tror nok jeg er til bry uansett, så da er det best å ikke ringe noen.
Det er bare så utrolig vondt og slitsomt å sitte med all dritten i hodet alene. Og dersom noen kommer så klarer jeg jo uansett ikke å si noe om det jeg egentlig tenker på.
Hva tenker den som har kommet da?

Ikke lett å føle seg som en belastning hele tiden...

Egoisme er så fint.

Nå sitter jeg på do og griner fordi alt bare er dritt, men aller mest fordi jeg vil dra på jentefesten ikveld og drikke meg snydens mens jeg har det moro. Men det kan jeg ikke pga minstes aktiviteter hele dagen i morgen.
At økonomien har gått til helvete, mannen er knekt og ting blir varslet om tvangssalg på og at barna alltid kommer først spiller lissom ingen rolle.
Jeg vil ha det moro!
Den ene gangen jeg har forberedt meg i god tid, handlet meg vin (til 62,-) og gledet meg, da går det til helvete.
Akkurat som det gjør de andre gangene, når jeg prøver å ta ting litt mer på sparket.

Verden kan dra til helvete og jeg vil ikke være med på turen!

Jeg er så sliten og lei av å være sint og lei meg.
Det eksploderer i meg så fort jeg "må gjøre noe".
Skal jeg prøve å rydde i huset blir det så overveldende at jeg eksploderer før jeg kommer i gang med noe som helst.
Fullstendig panikk og helt uten grunn.
Utrolig slitsomt for både meg selv og de rundt meg.


Idag smalt det igjen, rett og slett fordi jeg skulle rydde kjøkkenet.
Planen var å ta stua etterpå, så gangen, badene og soveromsgangen.
Jeg kom meg ikke igang med oppvaskmaskina engang før det smalt.
Allerede da jeg tok ut første tingen sa det stopp og svartnet. Dermed gjorde jeg det første som var tilgjengelig, nemlig å bruke det jeg hadde i hendene til å slå meg selv med.
Har en lilla stripe over armen... Bunnen på ei springform er ganske hard dersom man bruker kanten på den.

Og etterpå knakk jeg fullstendig sammen i gangen, slang alle skoene i skohylla utover før jeg ble sittende sammenkrøllet, oppløst i tårer.
Stakkars mannen min som fant meg og måtte trøste meg atter en gang.
Overta opprydninga måtte han også. Som vanlig...

En håpløs kone, husmor og mor, det er meg.

I morgen er det legetime og jeg gruer meg til å dra alene.
Kommer ikke til å huske NOE av hva jeg burde si, men svare at joda, intet nytt, jeg er fortsatt langt nede, men jeg tar ikke livet mitt pga ungene og mannen min.
Og siden jeg ikke er faretruende nære døden er det igrunnen ingen hjelp å få.
Det er aldri hjelp å få.
Ikke før jeg er døden nær. Igjen...
Og så fort jeg er et par steg nærmere livet står jeg på bar bakke igjen.

Det er grenser for hvor mange nedturer jeg kommer til å takle, og hvor mange dager jeg klarer å ha det jævlig.
For ikke å snakke om all den jævelskapen jeg utsetter de rundt meg for.
De er verdt så mye mer og fortjener så mye bedre.
Jeg kan ikke gi dem halvparten av hva de fortjener, hverken mannen eller barna mine.
Ungene fortjener en frisk mamma og det kan jeg aldri gi dem.
Jeg kan aldri gi dem en hel uke med trygghet.

Og nå ser jeg ene barnet mitt falle sammen, redd for meg og hvilken form jeg skal være i når de kommer fra skolen. Redd for hvor "syk" jeg kan bli.
Angsten kryper på den stakkars ungen min og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!
Så i morgen har vi legetimer begge to.
Er det sånn barnet mitt skal vokse opp og bli?
Like syk som mamma? På GRUNN AV mamma?

Det finnes ingen mer langvarig måte å ødelegge barna sine på enn det jeg gjør nå.
Barnemishandling kalles det...

Nå går alt til helvete

God natt og takk for i aften.

En sånn dag...

Jeg merker formen synker.
Pusten går i sitt eget tempo og tankene stikker av på egne veier.

Kjenner kroppen hyler etter å kaste opp og jeg vil kutte og klore, lugge og skrike.
Sitter og rister...
Mange tanker i hodet mitt og jeg hater dem!

Jeg vil dø. Rett og slett, jeg vil dø.
Vil ikke være her lenger, utsette alle rundt meg for jævlighetene jeg sprer om meg.
Og jeg er redd...
Redd for alt i hele verden!
Jentekveld, og burde glede meg, men jeg er redd jeg skal si mye dumt, kjøre ut på veien hjem...

Det er kaos i min lille verden og det takler jeg dårlig.
Armene svir så fort jeg gjør noe, som om ikke jeg er isolert nok fra før så gjør det vondt å skrive på nett.
Jeg gir faen og skriver videre.
Det er den eneste kontakten jeg har med omverdenen stort sett. Bortsett fra jentekveldene som er en gang i mnd.
Men har ikke vært på noe siden oktober eller november..

Får ikke puste...
Føler meg kvalt.

Gi meg styrke til å leve!
Eller vil jeg egentlig det?
Det eneste som stopper meg fra å svelge alle medisinene mine er at da vil det være ungene som finner meg.
Er det noe de ikke fortjener så er det å finne mamma død.
Selvom det er det eneste jeg egentlig vil...

Kan ikke ta beroligende siden jeg skal kjøre bil senere idag.
Så da må jeg bare holde ut angsten og panikken.
Vil ringe NAV og spørre hva fremtiden bringer, for uførevedtaket mitt går ut i juni.
Allerede nå merker jeg stresset som siger inn over meg. Frykten for ikke å ha penger.
Ikke få noe hjelp til å takle hverdagen.

Legen sier jeg trolig må akseptere at jeg er som jeg er og lære meg å leve med både angst og psykoser.
JEG VIL IKKE DET!!!!!

Jeg vil ikke det i det hele tatt...

Jeg vil ikke...

Hvorfor kan ikke jeg være av de som faktisk får kreft og dør?
Heller meg enn andre som har et dypt ønske om å få leve lenge.
Jeg vil ikke leve.


Får ikke puste, klarer ikke tenke, vil ikke ringe legen...
Hvis jeg forteller hvordan jeg har det blir jeg sikkert lagt inn.
Mannen er på jobb og kommer ikke hjem før om et par timer.
Da er legekontoret stengt, ungene hjemme og jeg har blitt tvunget til å ta meg sammen og være mamma.
Men jeg vil ikke det heller!!!
Akkurat nå vil jeg gjemme meg på soverommet, grave meg ned i dysterheten min og ikke se noen i det hele tatt.
Jeg vil kutte meg opp, gråte, hyle og skrike.
jeg vil skjelle ut mamma og alle dere andre som har vært med på å gjøre livet mitt til et levende mareritt!
Nei til mobbing du lissom...
Hva faen er vitsen med det? Det er bare tomme ord som mange er med på å si eller skrive på statusene sine på fb, men svært få tar tak i det i virkeligheten.
INGEN tok tak i ting da jeg ble mobbet.
Og ikke da jeg kom på skolen full av blåmerker støtt og stadig.
INGEN brydde seg da jeg hadde det jævlig, og like mange gir blaffen nå.
Det ser bare så bra ut å ha det stående på profilen sin...

En pause mens jeg ser meg rundt etter noe jeg kan klore meg opp med.
Tomme brusbokser kan jeg vri kapselen av. den blir skarp...
Ei hårnål kanskje?
En kulepenn, eller et gammelt minibankkort.
Bankkort fungerer utrolig bra til å lage brannsår med.
Svir sånn akkurat passe deilig.
For det er ikke blod og dype kutt jeg er ute etter. Bare den deilige, sviende smerten.
Straffen for at jeg lever, for at jeg ikke er taknemlig over det jeg har.
Straff for alt jeg har gjort galt og kommer til å gjøre som er galt.
For tankene mine...
For latskapen min som gjør at jeg ikke blir tynn igjen.

Jeg vi bli anorektisk!
Men er for redd for å ikke kunne spise sjokolade.
Sjokolade er det som holder meg igang.
Utrolig sunt og slankende...

Men jeg gir faen egentlig.
For sjokolade er min nytelse.
Jeg røyker ikke og drikker sjeldent. Ikke drikker jeg kaffe heller.
Spiser ikke dressing, remulade, masse sauser, majones, smelta smør osv.
Allikevel er jeg feit.
Akkurat passe feit til å gå i kategorien overvektig, men akkurat passe tynn til ikke å få hjelp til å gå ned.
Klarer det ikke på egenhånd, det er jo tydelig.
Kanskje jeg bare skal være feit? Som straff for å være et dårlig menneske...
Har garantert fortjent det.

Vil slutte på medisiner...
De har jo ingen effekt allikevel. Ser ikke poenget i å svi av mange tusen kroner på medisiner som sikkert bare ødelegger meg innvendig. På en annen måte enn tankene mine.
Nå er snart legekontoret stengt for helgen, heldigvis.
Da slipper jeg å ta kontakt for å få hjelp.
Legevakta er det ingen vits i å dra på.
Der er min tidligere lege på vakt og det er vel en grunn til at jeg byttet fastlege kanskje?

Jeg gir faen...
Men jeg gjør jo ikke det.
Ellers hadde jeg tatt alle de pillene, prioritert meg selv og mine depressive tanker og vonde smerter.
Gjør ikke det...
Jeg er en mamma. Først og fremst en mamma som bryr seg om barna sine.
Men aller sist er jeg datter og meg selv.

Fy faen som jeg hater deg mamma!

Dustete dustedager!

Jeg vil ikke ha det sånn lenger!!!!!!!!
Hater hodet mitt og hadde det gått an å bytte det hadde jeg solgt kroppen min for å få råd til et som hadde funka bedre.
Sliten og lei av å drømme så masse dritt og tenke så mange dumme tanker.

Når man våkner og gruer seg for å stå opp fordi man må se andre, da er det på tide å gjøre noe.
Er det ikke?
Jeg syns iallfall det.
Gruer meg til å se både mann og barn, se ansiktene deres når de innser at jeg har enda en dårlig dag.

Samvittigheten knuser meg, samtidig som det er den som holder meg i live.
Uten så mange å stå til ansvar for hadde jeg vært forduftet fra jordens overflate for lenge siden.
Og jeg er ikke verdt kassa jeg ville blitt lagt i engang.
Ikke engang en som er byget av gamle paller...

Hvorfor MÅ det være sånn?
Og hvorfor er det ingen medisiner som fungerer?
Jeg er lei av å teste ut alt mulig, samtidig som jeg er villig til å teste nesten hva som helst for å bli bedre.
Det må da være NOE som fungerer?

Vil ikke utsette mine nærmeste for mer frustrasjon og fortvilelse...
De har gått igjennom nok på grunn av meg.

Jeg er sliten..