Ringte legen for å be om hjelp.
Vet ikke hvor mye lenger jeg holder ut og overlever dagene hjemme alene.
Sa jeg trenger å ha mannen min hjemme, men fikk til svar at så lenge jeg ikke var dødssyk hadde jeg ingen rettigheter.
Fikk beskjed om at samfunnet sikkert ikke var så veldig interessert i å betale for at han skulle være hjemme med meg.
Men jeg er jo dødssyk. På en måte...
Vet ikke om jeg vil leve lenger og ser ingen vits i det. Jeg er bare til bryderi allikevel. For alle.
Ingen vits i å ramse opp, for jeg vet jo selv hvem det er. Og det er jo alle.
Har ikke tid til å be om innleggelse, for det skjer så mye om dagen som jeg MÅ stille opp på.
Konferansetimer, konserter, bursdag, aktiviteter.
Tenk det, jeg har ikke tid til å ta livet mitt. Noe så patetisk!

Har ikke tid til å bry meg om meg selv. Enda alt jeg vil er å gjemme meg bort, vekk.
Damen hos legen spurte om det var noen jeg kunne snakke med eller reise til, og at det var jo tilbuder i kommunen. Ja for det hjelper...
Jeg har INGEN som kan snakke med meg og INGEN jeg kan dra til. Og jeg tør jo ikke dra til steder med bare fremmede mennesker.

Så dette er resultatet.
Jeg er en byrde for samfunnet og har ingen rettigheter.

Hvordan vet man egentlig?

Mange sier sånt som; det er bare å ringe hvis det er noe. Si ifra hvis det er noe jeg kan hjelpe med.

Hvordan vet man at de mener det?
Og hvordan skal man vite hvem man kan ringe til i de ulike tilfellene?
Føler ikke jeg kan ringe noen i det hele tatt, for det er sikkert bare noe de sier og jeg vil ikke være til bry.
Tror nok jeg er til bry uansett, så da er det best å ikke ringe noen.
Det er bare så utrolig vondt og slitsomt å sitte med all dritten i hodet alene. Og dersom noen kommer så klarer jeg jo uansett ikke å si noe om det jeg egentlig tenker på.
Hva tenker den som har kommet da?

Ikke lett å føle seg som en belastning hele tiden...

Egoisme er så fint.

Nå sitter jeg på do og griner fordi alt bare er dritt, men aller mest fordi jeg vil dra på jentefesten ikveld og drikke meg snydens mens jeg har det moro. Men det kan jeg ikke pga minstes aktiviteter hele dagen i morgen.
At økonomien har gått til helvete, mannen er knekt og ting blir varslet om tvangssalg på og at barna alltid kommer først spiller lissom ingen rolle.
Jeg vil ha det moro!
Den ene gangen jeg har forberedt meg i god tid, handlet meg vin (til 62,-) og gledet meg, da går det til helvete.
Akkurat som det gjør de andre gangene, når jeg prøver å ta ting litt mer på sparket.

Verden kan dra til helvete og jeg vil ikke være med på turen!